Erstatning for psykisk skade – HR-2018-2080-A

Utgangspunktet i norsk rett er at erstatning for psykisk skade har samme erstatningsrettslige vern som annen personskade. Grensene for denne skadetypen er nå utvidet ved at Høyesterett har foretatt «en viss justering» av rettstilstanden, og vil for eksempel kunne få betydning ved en alvorlig trafikkulykke.

I dom avsagt av Høyesterett den 30. oktober 2018 gjaldt saken en 15 år gammel gutt som døde på sykehus etter svikt i helsehjelpen. Høyesterett kom til at guttens mor, som selv fant gutten død på sykehuset, hadde krav på erstatning for psykisk skade som følge av dette.

Det er særlig foreldre som får psykisk skade etter å ha mistet eget barn som nå kan få erstatning.  Høyesterett drøfter flere tidligere «sjokk-dommer», og antyder at vi er på et område hvor det har vært en gradvis utvikling både av skadeforståelsen og de rettslige rammer de siste 50 årene. Det vises til utviklingen i Hauketodommen (Rt. 1985 s 1011,), og kritikken fra teoretikere på universitetet mot domstolens snevre grenser for å tilkjenne erstatning i slike saker.

Det som er nytt etter 2018-dommen fremgår særlig av avsnitt (48):

«Den situasjonen som etter mitt syn i sterkest grad peker seg ut med tanke på at det nå ligger til rette for en viss justering, er nettopp den vi har for oss i saken her – tilfeller der noen mister barnet sitt som følge av en erstatningsbetingende handling eller begivenhet, eller der barnet på denne måten blir alvorlig skadet».

Det er viktig å merke seg at både død og alvorlig personskade nevnes som skadefølge i dommen, og at disse likestilles. Videre at det må foreligge et eget ansvarsgrunnlag relatert til barnets skade eller død. Skyldgraden hos de ansvarlige er ikke like sentralt som i tidligere dommer.

For at ansvar skal bli aktuelt må det fortsatt foreligge en særlig tilleggsbelastning for forelderen utover at man har mistet sitt barn. Hvor nært en kommer inn på selve hendelsen har tidligere vært et viktig vurderingskriterium for ansvar. 2018-dommen vil trolig senke kravene rundt dramatikken og forelderens (ektefellens/samboerens?) rolle i dette. Den konkrete ansvarsvurderingen vil likevel ta utgangspunkt i hvilken nærhet/avstand til akutthendelsen som forelå, og en form for delaktighet vil nok kreves. Hvis dette først er på plass, vil etterlattes særlige sårbarhet for å utvikle psykisk skade neppe frata vedkommende rett til erstatning.

Hauketodommen (Rt. 1985 s 1011), gjaldt personskade påført ektefelle og ikke egne barn, men utover denne typen av nærstående er det neppe grunnlag for et alminnelig ansvar for psykiske «tredjemannsskader». Andre nærstående vil nok møte motstand av prinsipiell karakter. Et festnet samboerskap vil kanskje likestilles med ekteskap, men ved død vil disse ofte kunne få erstatning etter reglene om tap av forsørger. En kan nok heller aldri utelukke spesielle og særegne erstatningstilfeller, og/eller videre rettsutvikling, men Høyesterett er tydelig på hvilken personkrets en nå har hatt i tankene. Ved en yrkesskade vil en arbeidskollega kunne være tett på en arbeidsulykke uten å være nærstående. Slike saker bør likevel vurderes konkret idet en kan få erstatning for psykisk skade om en er veldig tett på alvorlige dødsulykker som for eksempel «Nokasranet» i Stavanger.